Vi må erkjenne at vi er med i EUs indre marked

Hvordan dette kunne skje, år etter år, vil forhåpentligvis den videre gransking gi svaret på. Jakten på trygdemisbrukere har gjort kanskje hundrevis av mennesker en stor urett.

 Men denne skandalen reiser også spørsmålet om vi egentlig har tatt inn over oss at vi gjennom EØS-avtalen ble medlem i det indre marked. Med de kjente unntakene for landbruks- og fiskeripolitikken.

 EØS-avtalen kom på plass samtidig med medlemskapsdebatten. Ble vårt nei til medlemskap en skylapp for EØS-avtalens realiteter? Ble vi værende i troen på at vi skulle stå utenfor den europeiske integrasjonen? Mens realiteten var jo at EØS-avtalen innebar at vi ble med i utviklingen av det indre marked, som om det hadde blitt ja til medlemskap i folkeavstemmingen.

 Med EØS-avtalen som alternativ, ble det eneste vi sa nei til representasjon i rådet og representanter i EU-parlamentet – altså stemmeretten. Og et politisk medansvar for utviklingen av samarbeidet.

 Jeg håpet at den grundige analysen av EØS-avtalens virkning på vår samfunnsutvikling i NOU’n «Utenfor og innenfor» i 2012 skulle etablere en mer realistisk forståelse for hva våre avtaler med EU innebærer. Men, tross en oppfølgende stortingsmelding, gikk den fort i glemmeboken.

Kanskje denne trygdeskandalen kan få oss til å erkjenne at vi er en del av det indre marked. Og at utviklingen gjennom de 25 årene har skapt en ny virkelighet som også berører mange menneskers hverdagsliv.  

Har vi ikke gjennom 60 års nordisk samarbeid erfart hvor naturlig å kunne leve på tvers av landegrensene, hvor grensene er en strek på kart og ingen hindring for nesten noe som helst.

I det nordiske samarbeidet synes det ikke å være noen begrensninger for hvor langt vi vil strekke oss for å fjerne hindringer, også på trygdeområdet, for å gjøre det lettere for innbyggerne å bevege seg mellom våre land. EØS-avtalen utvider dette til også å omfatte våre andre europeiske naboland.

EØS-avtalen har utviklet seg - i takt med utviklingen i EU-samarbeidet – til å favne langt mer enn en god markedsadgang for våre eksportnæringer.

EØS er ikke bare et økonomisk felleskap, det er et retts- og rettighets fellesskap og et interessefellesskap. Et felles regelverk gir ikke bare rettigheter og trygghet for økonomiske aktører. Den gir det også for enkeltmennesker. Noen bedre enn de vi laget selv. Det er et gode, ikke en trussel.

Det er noen hundre mennesker der ute nå, som sannsynligvis vil oppleve at felles europeisk lovgivning gir dem pengene de urettmessig er avkrevd tilbake. Og oppreisning for et kjeltringstempel de aldri skulle fått.

De som dyrker illusjonen om at EU-samarbeidet er et storkapitalistisk påfunn som er oppfunnet for å berike kapitalistene, har forhåpentligvis fått noe å grunne over. Her er det enkeltmennesket i sårbare situasjoner som beskyttes.

Vi er blitt EØS-borgere og må justere vår mentale geografi. Grensen for innaskjærs går i mange sammenhenger ikke lenger ved Svinesund, men Middelhavet.  Jeg tror ikke folk flest synes en slik nasjonal båndtvang NAV feilaktig har praktisert er verken nødvendig eller fornuftig i alle sammenhenger.  

Svein Roald Hansen