Skal skolebarn sitte bak skjermen for en hver pris? NEI.

Myndighetene har anbefalinger om skjermbruk for barn, samtidig som mange barn får utlevert ipad i 1. klasse, og noen ser på film i spisepausen. Joda, helsedirektoratet skiller mellom passiv og aktiv tid foran skjermen og at begrensinger i skjermtid ikke bør gå utover digitale læremidler i skolen. Men det er grunn til å stille kritiske spørsmål når det skjer store endringer i barnas skolehverdag.

La det være sagt, jeg er ingen fanatiker til bruk av skjerm. Jeg må til og med tilstå at mitt barn i perioder har fått se mye mer enn hva noen fagetat kunne finne på å anbefale. Skjermtiden nådde nye høyder da 4 åringen og jeg var 12 dager alene i covid-karantene. Men som mange andre foreldre prøver jeg å begrense bruken, og er opptatt av at det er en balanse både hjemme og på skolen.

Frem til nå har digitaliseringen av skolen stort sett handlet om å øke tilgjengeligheten av digitale læringsverktøy. Kort sagt har skolebarn aldri sittet så mye foran skjerm i den norske skolen som nå. Samtidig ble overgangen til digital hjemmeskole under pandemien og introduksjonen av ChatGPT en øyeåpner for hvordan nye rammer og ny teknologi plutselig kan utfordre måten vi driver opplæring på.

Jeg tror vi må tørre å være kritiske til at barn bruker stadig mer tid bak skjermen, og vi må stille strenger krav til kvaliteten i digitale verktøy i skolen.

Mens jeg skriver dette har Facebook-gruppa «Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen» 12 508 medlemmer. Når denne kronikken har gått på trykk så er de sikkert enda flere. Her finnes det både foreldre og lærere, som med økende uro ser på at skjermbruken i skolen har tatt av uten noen form for kvalitetskontroll.

Samtidig er det mange eksempler på god skjermbruk i skolen. I Malvik kommune har de hatt positive erfaringer med at elevene har sitt eget nettbrett. Lærerne her er positive til bruk av nettbrett da det gjør læringsinnhold enkelt tilgjengelig og det gir variasjon i undervisningen.

Vi vet at det finnes et hav av digitale løsninger og læremidler der ute. Vi vet mindre om kvaliteten. Vi politikere må også ta et større nasjonalt ansvar slik at vi sikrer kvalitet på det som blir tatt inn i skolen.

Dersom vi skal sikre at elevene faktisk får et reelt utbytte ved bruk av digitale læringsverktøy, må lærerne få den kompetansen de trenger og selv etterspør. Kvalitet i undervisningen er viktig, uansett om det skjer gjennom ekskursjon i naturfagstimen, regning på tavla, eller med digitale læremidler.

Digitale løsninger kan være bra, men da må det være et bevisst valg. Vi skal bruke digitale læremidler og enheter der det er positivt for læringssituasjonen og læringsutbyttet. Det vi mangler i den norske skolen er en helhetlig kvalitetssikring av barns bruk av digitale enheter i skolen. Som politikere kan vi ikke plassere oss som tilskuere av den største endringen som her skjedd i norsk skole de siste tiårene.