Ny EU-debatt? Om hva?

Svakheten ved debatten i 1994 var at EØS-avtalen ikke hadde trådt i kraft da debatten om medlemskap gikk. Vi diskuterte om vi skulle bli med i EU-samarbeidet uten at vi egentlig var klar over at vi allerede hadde blitt medlem i den viktigste delen av EU-samarbeidet; det indre marked med dets fire friheter og felles regelverk. Og siden folkeavstemmingen ga nei til medlemskap, har dette «nei’et» skygget for realitetene i EØS-avtalen; at vi er fullt og helt med i det indre marked (med unntak av EUs fiskeri- og landbrukspolitikk). NAV-skandalen viste at selv ikke i forvaltningen har erkjennelsen av vårt medlemskap i EUs viktigste samarbeidsområde, det indre marked, trengt helt igjennom i vår bevissthet.

Er forståelsen for hva EØS-avtalen innebærer for vårt forhold til EU-samarbeidet mer utbredt i befolkningen nå? Ser vi hva det innebærer, ikke bare for våre eksportbedrifters konkurransekraft i vårt største eksportmarked, men også for oss alle som individer? De rettigheter og den trygghet det gir oss til å arbeid, bo og leve i våre naboland om vi ønsker? Hvis svaret er ja, vil grunnlaget for en ny debatt om EU-medlemskap være annerledes enn i 1994

Erik Oddvar Eriksen skrev en gang at «solidaritet med fremmede på skapes på grunnlag av gjensidig avhengighet og felles sårbarhet». Har vi, etter pandemi og russisk invasjon i Ukraina, erkjent vår gjensidige avhengig og felles sårbarhet med våre naboland, vil grunnlaget for debatten være annerledes i dag enn i 1994.

Og hvis regjeringens kommende analyse av vår EØS og de handelsavtaler Storbritannia og Sveits har, bidrar til innsikt i forskjellen på å være en del av det indre marked som vi er og gå ut av dette felles markedet, som britene nå har gjort, vil grunnlaget for debatten være annerledes i dag enn i 1994.

Hvis ikke, er det fare for en ny skyttergravs-debatt om selvråderett og folkestyre, et godt stykke fra realpolitikkens og hverdagens realiteter.