Minnetale for Inger-Christin Torp

Kjære familie, venner og kollegaer av Inger-Christin. Dere har alle min dypeste medfølelse.

Det var med stor sorg vi mottok det triste budskapet om Inger-Christin sin bortgang.

Østfold Arbeiderparti og alle her i dag har mistet en viktig person som stod fjellstøtt i vår bevegelse og våre liv.

Inger-Christin var fylkessekretær i Østfold Arbeiderparti, men så mye mer enn det. Hun hadde en rekke verv, men var hun der alltid for oss alle som en god venn og kollega i tillegg.

Selv om Inger-Christin har gått bort, så sitter minnet sterkt igjen.

Hennes arbeid og personlige egenskaper vil ikke viskes ut.

Inger-Christin betydde så mye - på så mange måter. Selvstendig og selvsikker. Skarp og klok.

Inger-Christin jobbet alltid for et sterkt fellesskap, og hun hatet urettferdighet.

Hun tålte ikke å se andre bli dårlig behandlet, da sa hun tydelig ifra.

Hun stilte alltid opp når det trengtes, men hun kunne forutse mye også, og kun kunne være i forkant som oftest. Hun hadde sin egen intuisjon.

Inger-Christin var en strateg, og i beste mening litt listig som reven – men aldri for sin egen vinning.

Hun satte seg aldri foran andre, og vervene og oppgavene hun hadde var verktøy hun brukte for å jobbe for et rettferdig og bedre samfunn. Hun stilte seg alltid til disposisjon, og sparte seg ikke.

Partiet kom i første rekke, alltid.

Hun hadde en arbeidskapasitet andre bare kan drømme om. Hun dedikerte livet sitt til partiet og arbeiderbevegelsen.

Som kjent er nordmenn født med ski på bena. Inger-Christin var kanskje ikke akkurat den typen, men hun var født med en rose i hånda.

Hun var ikke bare født inn i partiet og arbeiderbevegelsen, men det var kodet i hennes DNA.

Jeg har hørt så mange koselige historier om Inger-Christin. Historier fra barneskolen sier litt om henne.

«Der går Arbeiderparti-jenta», sa guttene på barneskolen.

Da klassen til Inger-Christin skulle skrive dikt i 6. klasse, så husker ei klassevenninne den dag i dag - nesten 50 år senere: En dedikert Inger-Christin marsjerte opp til lærerens kateter, og sitere sitt eget komponerte dikt: «Anders Lange er en løve – han taler for de døve» Det kom aldri den klassen til å glemme.

Inger-Christin var med i Framfylkningen, og senere AUF.

Inger-Christin var også valgt ut av AUF til å bære Einar Gerhardsens båre. Noe som var historisk.

Inger-Christin har opplevd mye, og hun har vært til stede på de fleste begivenheter.

Inger-Christin hadde et innholdsrikt liv med så mange verv, at det må være Norgesrekord i moderne tid. I alle fall så var det imponerende synes jeg.

Det eneste hun «slet» litt med var kjøreegenskaper og retningssans. Det var ikke alltid like trygt å være i nærheten av henne bak ratet, eller sitte i bilen som passasjer, men det har blitt utrolig mange morsomme historier ut av dette, og vi kunne le sammen av det lenge etterpå. For Inger-Christin hadde mye lun, fin humor, og kunne le godt av seg selv også – og det synes jeg var en god egenskap.

Hun rygget på Jagland, kjørte i gågata med Kjersti Stenseng, hoppet av toget sammen med Jens midt i svarteste skogen mellom Rakkestad og Sarpsborg, for å nevne noen episke episoder. Jeg må også nevne at da Inger-Christin fikk beskjed om å kjøre over jernbanen – så gjorde hun det – og stod fast mellom togskinnene.

Den siste kjøreturen vi hadde til landsstyret sammen var det jeg som kjørte, men da jeg kjørte feil, smilte Inger-Christin, og sa at hun ikke ville si ifra, for nå hadde hun noe på meg også.

Inger-Christin var ord, men mest handling – og svært mye kunnskap.

Vi kunne bruke Inger-Christin som et vandrende leksikon, eller snarere sagt et bibliotek om Arbeiderpartiet, hun visste det meste om vedtekter, behandlinger og vedtak.

Kolberg sa på Arbeiderpartiets landsmøte: "Når Inger- Christin sitter ved roret i kontrollkomiteen er vi i de tryggeste hender". Det visste vi alle!

Vi kunne alltid stole på Inger-Christin. Hun var så lojal og så trygg.

Jeg kunne oppleve gode debatter og uenigheter med Inger-Christin, vi kunne også være rykende uenige - men når er vedtak var fattet, så fulgte Inger-Christin alltid lojalt opp. Selv om hun kunne ha vært uenig i forkant. Uenigheter tok vi alltid innad, men aldri utad.

Inger-Christin fikk gode skussmål fra også politiske motstandere. Hun var en tøff debattant. Alltid godt forberedt, og vanskelig å argumentere i mot. Men veldig respektert til tross for politisk uenighet.

Jeg kunne også oppleve at Inger-Christin likte å ha rett og få siste ordet, og noen ganger måtte jeg bare gi meg, men var det et sted Inger-Christin ikke hadde det siste ordet, så var det hjemme. Der var det hunden Rolf som fikk bestemme. Det finnes nok ingen hund på denne jord som hadde det så godt som han. Hvis Inger-Christin var noen gang forsinket, så var det Rolf som ikke ville gå inn.

Inger-Christin var opptatt av ruspolitiske saker, og barn- og unge som kom fra hjem som slet med rus. Men i den senere tiden var hun også engasjert i folkehelse, og Østfoldhelsa. At vi har så mange helsefremmende barnehager og skoler i Østfold skyldes mye Inger-Christin og det sprer seg nå til også andre fylker. Det er fokus på sunne vaner, aktiviteter og kosthold. Noe som er veldig viktig.

Inger-Christin har vært en gave for arbeiderbevegelsen gjennom sine 60 år lange liv.

Begrepet «hel ved» må være skapt med tanke på henne.