Kohort klinger ikke så godt for dem med ett navn på postkassa.

Hva jeg tenker på spør Facebook ofte.  Jeg skal svare så godt jeg kan. Jeg er bekymra. Norge er i unntakstilstand, store deler av verden er det. Pandemien herjer med oss.  Jeg er bekymra for barn og unge som blir frarøvet deler av barndommen sin, som ikke får oppleve samhold, lek og moro.  For fagfolk i front som bla helsespersonale, butikkpersonale og de i oppvekstsektoren som er ganske så ubeskytta.  For eldre som blir isolert. Kohort klinger ikke så godt fordi med ett navn på postkassa.  Hjemmekontor er ikke lett for de som ikke har noen jobb. Eller for de som bor trangt.  Hyttetur er ikke lett fordi som ikke har noen hytte. Gleder oss til sommer i båt er ikke lett fordi som ikke har noen båt.  Jeg er bekymra for de som satset alt før pandemien. Hvem kunne vite at det skulle komme en pandemi?  Renta er lav. Hus og leiligheter opplever voldsom prisstigning. (12%) i 2020  Det blir store forskjeller mellom folk over sånt.  Kulturen som gir oss gode opplevelser. Som hjelper oss til å tenke annerledes, som gjør at det «river og røsker i oss» på en helt unik måte ligger nede for telling.  Vi må holde motet oppe. Det her er ikke det jeg forbinder med dugnad.  Når folk melder om at de ikke kan betale regninger eller har penger til mat. Svarer Erna, men hadde de råd til det før?  Jeg ville ikke valgt de ordene. Men jeg vet alle gjør sitt beste.  Men i krevende tider både ser vi og hører bedre. Det ligger til menneskets natur.  Som skjerpaen sa lenge før jeg var fremme på Kilimanjaro. Vi er snart fremme. Vi var ikke det, men jeg kom i mål. Han evnet å motivere.  Eller som  den svenske bussjåføren sa når jeg og min gode venn Ragnhild gikk av bussen i København. «Ta hand om hverandre, så sees vi en vacker dag»  Take CARE! Det må bli bedre.