Knus alle EU-mytene

Det er utvilsomt behov for endringer. Mindre detaljregulering. Bedre balanse mellom hva landene selv avgjør og hva som avgjøres sammen. Mer vekt på de sosiale dimensjonene. Oppgaven «å knytte EU nærmere innbyggerne» har vært en gjentakende utfordring i EU-samarbeidet. Men det er en egentlig en ganske så håpløs oppgave, så lenge nasjonale politikere ikke snakker om hvorfor de er med i samarbeidet, hva som er formålet og hva som oppnås. Når de tvert i mot gjemmer seg bak «Brussel», når folk er misfornøyde med utviklingen i eget land og med egne politikere.

Fordelene vi tar for gitt

Ingen minner f eks om hvordan samarbeid mellom landene på mange områder har gjort dagliglivet enklere. Ingen tenker på å sende en liten takk til Nordisk Råd når de drar på handletur over Svinesund og slipper å stå i passkø. Men det er et resultat av det politiske samarbeidet vi utviklet i Norden på begynnelsen av 1950-tallet. Noe ingen snakker om lenger. Det er også dette som må endre seg, hvis folk skal forstå vitsen med å samarbeide. De feilaktige, negative mytene må avlives. Det er det bare nasjonale politikere som kan gjøre.

For mange regler?

For noen år siden tok jeg drosje den siste strekningen til et EU-seminar. Da drosjesjåføren hørte hvor jeg skulle, sa han «EU, too much regulations». Myten er at det er EU, ikke behov for dem, som skaper reguleringene,. Jeg våger påstanden at det ikke ville være en eneste lov eller regulering mindre i de 31 landene i det indre marked, om det hadde vært landene selv som hadde laget dem, hver for seg. De ville sikkert vært noe forskjellige. Noen bedre tilpasset landenes særegne behov, andre av dårligere kvalitet. Men færre? Nei. Det er slikt nasjonale politikere må våge å snakke om.

Byråkratene som styrer?

Et hyppig nei-argument er at det er «ansiktsløse byråkrater i Brussel» som ikke er folkevalgt, som styrer EU. Feil. Kommisjonen, som er utnevnt av medlemslandenes regjeringer og godkjent av Europaparlamentet, bare foreslår reglene. Men det er «rådet», medlemslandenes regjeringer, og de folkevalgte medlemmene av Europaparlamentet, som vedtar. Det er altså folkevalgte politikere som bestemmer i EU-samarbeidet.

Ikke folk flest som tjener på EU?

Kjernen i det indre marked er å skape sterkere økonomisk vekst. Det lykkes også i stor grad fram til finanskrisen inntraff i 2008. Økonomisk vekst betyr arbeidsplasser og høyere velstand. I de fleste europeiske land, med rimelig god fordeling. Det har også gitt andre goder, som vi tar for gitt når vi har hatt dem en tid: Slippe passkøene, når vi passerer landegrensene. Det blå helsekortet som sikrer oss fri tilgang på helsehjelp i 30 europeiske naboland. Muligheten for å bosette oss i sydligere land og bli behandlet som en av landets innbyggere. Kort sagt: Større trygghet for et farende folk.

Dette er trolig grunnen til at et stort flertall blant de mellom 18 og 45 år stemte for å bli værende i EU. Nå sier de er fratatt sjansen til å se hele Europa som framtidsmulighet for utdannelse og arbeid.

Kan vi løse felles utfordringer hver for oss?

Så må nasjonale politikere snakke om at det er mange av dagens viktigste utfordringer ingen land kan løse alene. Klimautfordringene, migrasjon og flyktningkrisen, bekjempelse av fattigdom og finanskriser. Overfor slike oppgaver, må landene samarbeide. Hvis hvert land tviholder på sin rette til å bestemme selv, blir oppgaven ikke løst. Honnørord som «folkestyre» og «selvråderett» hjelper oss ikke. Det som trengs er forpliktende samarbeid, Og forpliktende samarbeid krever at vi oppgir litt av vår selvråderett for at vi sammen kan gjenvinne politisk styring over krefter hvert enkelt land ikke rår med.

Det er bare slik vi kan knuse mytene om at det er samarbeidet i seg selv som er problemet. Det er evnen til å få det rett, som er utfordringen. Og nødvendigheten av å snakke om den internasjonale dimensjonen i felles utfordringer, også når vi diskuterer og former nasjonal politikk.

PS: Når Über utfordrer den tradisjonelle drosjenæringen, ber også taxisjåførene om regler som kan hjelp dem i en ny konkurransesituasjon.

Av Svein Roald Hansen, stortingsrepresentant for Ap