Kampen for demokrati, kampen for selvstendighet, kampen for Ukraina.

24 februar 2022 gikk Russland til fullskala angrep på en suveren nasjon. Missiler haglet over sivilbefolkningen i Kyiv mens fallskjermtropper stormet by etter by, der møtte de innbitt og hard motstand. Hver dag ser vi bilder som vi ikke har sett i Europa siden 2.verdenskrig. Dette er en ny tid i Europa, det er en tid der demokratiet, folkeretten og det internasjonale samfunnet slik vi kjenner det står på spill. Alle land, folkebevegelser og politikere som ønsker å gå i en demokratisk retning ser nå mot Europa, for å se hva vi gjør, og da må vi stå sammen.

Norge er en humanitær stormakt, da må vi ikke bare fortsette å bidra, vi må bidra mer. Fremover så kommer antakelig enda flere til å flykte, millioner av mennesker kan bli nødt til å forlate hjemmene sine. Hele Europa må bidra til å fordele flyktningene, i Norge er det en enorm vilje for å ta de imot, og det må vi gjøre med åpne armer. Samtidig må ikke debatten om forsvarsmateriell overskygge de andre behovene Ukraina har, det er desperat behov for medisiner, proviant og direkte pengestøtte til hjelpeorganisasjoner. Alt dette må Norge bidra med, og i større grad enn vi gjør i dag. Hvis det er behov for leger eller annet medisinsk personell bør man også vurdere å sette opp et feltsykehus ved den Ukrainske grensen.

Hvorfor skal vi gjøre dette? Vi skal gjøre det fordi det er en humanitær katastrofe, men også fordi det er en demokratisk katastrofe. Putins regime ønsker ikke bare å ta Ukraina, han ønsker å ødelegge den verdensordenen som ble skapt etter 2.verdenskrig. Regimet fører en kamp mot internasjonale institusjoner, mot europeisk samarbeid og mot staters rett til å bestemme sin egen skjebne. Det virker som om diktatoren ønsker å splitte opp Europa for å presse hvert land for seg, og han har startet med Ukraina. Heldigvis skjedde det motsatte, for støtten til NATO er skyhøy og økende i Europa, og vi har stått sammen med Ukraina. De sterke sanksjonene viser at det er et samlet Europa som tydelig sier ifra at de internasjonale reglene ikke bare er et stykke papir, men et prinsipp som vi ikke viker fra.

Samtidig så må vi ha blikket på de som blir rammet aller hardest av krigen, og det er barna. Millioner av barn vokser nå opp i krig, de løper til bomberom mens flyalarmen ljomer over flere titalls ukrainske byer. De flykter ut av ødelagte hjem, i håp om å en gang kunne komme tilbake. Når krigen en gang er over så betyr ikke det at behovet for hjelp er forbi, for de millionene av barn som nå vokser opp i krig opplever grusomme ting, de blir merket av det. Behandling av psykiske traumer krever oppfølging over tid, også etter at krigen er over. I tillegg kommer problemet med å gjennomføre skolegangen når skolene er bombet og materiell er umulig å oppdrive. Vi må ikke glemme de svakeste i en krig, og de må få hjelp så lenge det er behov for det.

Dette er en invasjon som markerer en ny tid i Europa, det er en tid der diktatoren Putin invaderer, lyver og bryter internasjonal lov, for å ta det han mener tilhører Russland. Vi kan ikke akseptere en slik tankegang. Sanksjonene må strammes ytterligere til, og vi må straffe det russiske regimet økonomisk, men også kulturelt ved å utestenge de fra all idrett. Det er bra at sanksjonene som nå er kommet er tydelige, men vi må være forberedt på å stå løpet ut. Støtten til Ukraina må økes, og den må også målrettes mot de mest sårbare som trenger hjelp, selv i tiden etter krigen. Fordi dette handler om prinsipper. Kampen for Ukraina er kampen for demokratiet, og kampen for demokratiet, den skal vi vinne.