Hva vi må lære av trygde-skandalen

Mange er altså urettmessig straffet. De som måtte betale tilbake penger, får disse tilbake. De som har vært i fengsel eller dømt til betinget straff må renvaskes. Alle vil måtte en oppreisning for uretten de er påført.

Men det er viktig å være klar over hva dette betyr og hva det ikke betyr. Det betyr ikke at det ikke kan stilles krav til den som må på sykepenger, om oppfølging og aktivitet for å komme raskest mulig tilbake i jobb. Eller på arbeidsavklaringspenger, for å få avklart arbeidsevne og muligheter. Og de kravene må man følge.

 Poenget er ikke hvor man oppholder seg, men at man oppholder seg et sted som gjør det mulig å oppfylle kravene.

Hvis Norge skal være er den geografiske begrensningen – som man har ment – har man altså som sykmeldt Østfolding kunne reise til en tante i Kirkenes, men ikke på hytta i Strømstad. Hvis avstand hjemmefra er problemet, kan man i Norge være lengere unna enn man er i nabolandet.

Et annet eksempel. Den polske snekkeren som brekker armen og må være sykmeldt noen uker. Lite annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp for å bli frisk. Er det noe poeng i at han skal måtte tilbringe de ukene på brakka i Norge i stedet for hos familien i Krakow?  Selvsagt ikke.

 Kravene som kan og skal stilles for denne type ytelser skal være forholdsmessige, som det heter. De skal være krav med et formål. Det er helt innenfor EØS-direktivet. Og – det må gjelde samme regler for Ola Nordmann som for en polske snekker.

Den båndtvangen vi har praktisert bryter med et grunnleggende prinsipp i EØS-samarbeide, nemlig rettet til å bevege seg mellom landene. Hvis du skal nektes den retten, må det være en saklig grunn. For eksempel hyppige konsultasjoner hos fysioterapeuten for raskere å bli frisk. Men ikke at du ikke drar til nabolandet eller hjemlandet.  

Svein Roald Hansen

Stortingsrepresentant for Østfold Arbeiderparti