Hva står igjen etter Erna?

Vår påtroppende statsminister, Jona Gahr Støre, takket, som seg hør og bør, statsminister Erna Solberg for å ha ledet landet på en stødig måte gjennom finanskrise og pandemien på valgkvelden. Erna Solberg har hatt bred respekt som statsminister, men hva står igjen etter hennes åtte år som statsminister?

Hennes overordnede prosjekt i 2013 var å samle de fire borgerlige partiene i en styringsdyktig regjering. Det lyktes sånn passe. Kun i ett år av disse åtte var alle fire sammen i regjeringen.  Gjennom de åtte årene hadde hun fire ulike konstellasjoner, fire år med Høyre og FrP, etter år hvor også Venstre var med, og så ett hvor og også KrF satte rundt regjeringens bord. Det første til at FrP gikk ut fordi det ble så grått og trist. Etter siste budsjettavtale var de så misfornøyde at de ikke en gang hadde pressekonferanse sammen.

Det som gjenstår å se, er om disse åtte årene har gjord det troverdig å bli enige om en ny samling på borgerlig side av midten, eller om grunnlaget for et slikt regjeringsalternativ er smuldret opp. Vil KrF komme tilbake med oppslutning over fire prosent? Vil FrP igjen søke regjeringsansvar? Med Sylvi Listhaug som partileder og Carl I Hagen i Stortingsgruppa, tviler jeg på om det skjer i den kommende perioden.

Det er det politiske, hva med sakene?

Høyres slagord i 2013 var «nye ideer, bedre løsninger». Vi har fått «nye veier» som et alternativ til Statens Vegvesen. Vi har hatt en årlig budsjettbarbering på 0,5-0,7% av bevilgningene til statlige virksomhet, døpt «Avbyråkratisering- og effektiviserings-reform». Vi har fått en strukturendring i Politiet og en kommune- og fylkesreform som ga noen færre kommuner og større fylker, som ingen ville ha.

Men ut over dette, har vi fått noen gjennomgripende reformer som vi vil se tilbake på som grunnleggende endringer og viktige milepæler for utviklingen framover, slik forgjengerne etterlot seg?

Gro Harlem Brundtlands regjeringsår la grunnlaget for en sterkere likestilling gjennom en sterk barnehageutbygging, økt foreldrepermisjon og «kvinneregjeringen» fra 1986. Ingen statsminister har siden kunnet utnevne en regjering uten like mange kvinner som menn.

Hun løftet miljøhensyn opp på toppen av prioriteringslista internasjonalt gjennom ledelsen av verdenskommisjonen og miljø og utvikling. Det skape begrepet bærekraftig utvikling og la grunnlaget for at klimahensyn nå er øverst på dagsorden globalt.

Jens Stoltenberg innførte i sin første regjering handlingsregelen for bruk av oljeinntektene. Carl I Hagen kalte den handlingslammelse-regelen, men det var en bruksanvisning for å kunne bruke stadig mer av oljeinntektene i statsbudsjettet på en gradvis og ansvarlig måte. En beskyttelse mot feilen andre land med store inntekter fra naturressurser begikk, nemlig å undergrave øvrig næringsliv gjennom et overforbruk av engangsinntekter.

I den andre regjeringsperioden ble pensjonssystemer reformert og gjort bærekraftig gjennom en bred og grundig politisk behandling som skapte bred enighet, politisk og med partiene i arbeidslivet. Vi har fått et bærekraftig pensjonssystem, som kommende storting må ta vare på. Det er mange som forsøker å margspise noen av de bærende elementene i dette systemet.

Det tredje som vil står igjen etter Stoltenbergs regjeringsperiode er avklaringen av delelinjen i Barentshavet. En viktig avklaring av hvor grensen går i et enormt havområde, rikt på naturressurser, mot vår store nabo i øst.

Erna Solberg vil i Høyres historie stå som en av de store fordi hun regjerte i åtte og gjennom to kriser. Men noen sjelsettende reformer etterlater hennes regjeringer seg ikke.