Hva kan drive et ja-flertall i en ny EU-debatt?

Styrkeforholde mellom ja og nei til EU-medlemskap var lenge så fastfrosset at ingen lenger fant interesse av å måle den. Inntil noe i 2000 eller 2001 fant på å ta en sjekk. Overraskelsen var stor da målingen viste ja-flertall for norsk medlemskap. Som nyvalgt leder av Europabevegelsen i 2002, skapte dette optimisme hos meg og flokken av medlemskapstilhengere. 

Hva var skjedd? NHO besørget et forskningsprosjekt som fant tre drivere bak stemningsskiftet: Den forestående utvidelsen med åtte, senere ti øst-europeiske land. Den forestående innføring av euro. At EU-landene tok den sikkerhetspolitiske debatten inn i samarbeidet. Dette endret manges syn på EU i positiv retning. 

Men om vi i Europabevegelsen øynet muligheten for en ny debatt om norske medlemskap, var det liten respons å få i det politiske miljøet, bare åtte-ti år etter forrige gang. Høyre var i regjering med de to nei-partiene KrF og Venstre. Arbeiderpartiet var i ferd med å bygge opp til et regjeringsamarbeid med Senterpartiet og SV. Å løfte fram EU-saken ville neppe være en stemningsskaper, i noen av de to leirene. Så mulighetene som var skapt i befolkningen var det ingen vilje i det politiske miljø til å teste ut gjennom en ny debatt.

Så dampet vel begeistringen over de nye øst-europeiske noe ut gjennom omfattende arbeidsinnvandring, debatten om sosial dumping og andre utfordringer, fram mot finanskrisen i 2008 som ga landet andre og krevende utfordringer for politikken å forholde seg til. 

I 2012 kom den omfattende utredningen «Utenfor og innenfor» om Norges avtaler med EU. Nei ‘et i 1994 skygget jo for EØS-avtalens faktum; at vi var fullt og helt med i det indre marked (unntatt fisker- og landbrukspolitikken). Vi hadde jo sagt nei til å bli med. EØS-avtalen hadde jo ikke rukket å virke, verken for næringsliv eller folk. Jeg håpet denne utredningen skulle vise hvor omfattende vårt «medlemskap» i EU var blitt og legge et nytt fundament for debatten om vårt forhold til EU-samarbeidet. Men, nei, den gikk i glemmeboka fortere enn svint. EU diskuteres stort sett med talepunktene fra 1994 om selvråderett og folkestyre.

Nå har Høyre tatt til ordet for en ny EU-debatt og MDG vil ha folkeavstemning om vi skal søke. Det politiske landskapet er imidlertid lite endret i dette spørsmålet. MDG er et ja-parti og Venstre har landet på det samme. Men de to svalene er for små til å skape en sommer. Og fortsatt er både Høyre og Arbeiderpartiet  avhengige av nei-partier for å danne regjering. 

Det er heller ikke mye hjelp å få fra meningsmålingene, selv om det kan måles noen positive glimt. Kan en ny debatt endre på det? Hva skal i så fall være «driverne», hva kan bevege folk fra nei til ja, i dag, når både øst-utvidelsen og euroen er gammelt nytt? Sikkerhetspolitikken, kanskje? 

Det finnes mange realpolitiske grunner til å si at utviklingen i EU-samarbeidet har endret seg så mye gjennom de siste 30 årene, at EØS-avtalen som rammeverk blir skjørere og skjørere. Erfaringene fra pandemien med tilfeldighetene med å få være med på vaksinekjøpet er ett eksempel. Nå arbeider vi for å kople oss enda  tettere på EU helsesamarbeid. EUs omfattende klimapakke utfordrer både kapasitet og tempo i vårt eget arbeid for å henge med, administrativt og politisk. EUs økende bruk av byråer med myndighet utfordrer EØS-avtalens to-pilarsystem. Politisk kranger om hva vi skal delta i, gjør det ikke enklere. 

Men ingen ting av disse realpolitiske utfordringene vil skaffe oss en befolkning som sier, ok da, når det er så krevende å stå utenfor, men likevel ville være med, så la oss gå inn. Daværende utenriksminister Bjørn Tore Godal erfarte det da han på en stand på Karl Johan argumenterte med at det bar enklere om han kunne reise til Brussel og teffe alle kollegene enn å måtte reise rundt til hver og en. Svaret han fikk var at «det er ditt problem».

Så utfordringen til de som ønsker en ny EU-debatt er, hva vil være driverne for et ja-flertall denne gangen?