EUs tredje energimarkedspakke

EUs tredje energimarkedspakke – Arbeiderpartiets syn

Stortinget behandler i disse dager spørsmålet om hvorvidt Norge skal slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke. Spørsmålet har vakt stort engasjement.

Arbeiderpartiets stortingsgruppe ga onsdag 14. februar energi- og miljøfraksjonen et forhandlingsmandat som inneholder noen klare forutsetninger som må innfris før Arbeiderpartiet tar endelig stilling til saken:

• Norges olje- og gassressurser er det norske folks eiendom og skal komme hele samfunnet til gode. Det har vært utgangspunktet for vår olje- og gassforvaltning de siste 50 år.

• Eierskapet til norske vannkraftressurser skal ligge fast, og minst to tredjedeler skal være offentlig eid. Norge har en stolt tradisjon tilbake til vannkraftutbyggingen og konsesjonslovene fra begynnelsen av forrige hundreår som skal videreføres.

• Norsk fornybar kraftproduksjon skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i Norge og til å erstatte fossil energi med fornybar energi.

• Norske myndigheter skal ha selvstendig kontroll over alle avgjørelser med betydning for energitryggheten i Norge, herunder avgjørelser knyttet til «industri og utkobling av kraft».

• Beslutninger om eventuelle nye utenlandskabler skal fortsatt være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter. Eventuelle nye kabler skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

• Statnett skal eie og drifte alle framtidige mellomlandsforbindelser. Vi ønsker dette inntatt i energiloven.

• Flaskehalsinntektene skal fortsatt kunne benyttes til å redusere nettariffene så vel som til vedlikehold og utbygging av det norske strømnettet.

Mange har følt uro for at disse grunnleggende prinsippene kommer under press hvis Norge innlemmer den tredje energimarkedspakken i EØS-avtalen. Derfor vil Arbeiderpartiet forsikre seg om at disse tydelige premissene blir ivaretatt i den videre behandlingen av saken. Stortingsgruppa vil trekke sin endelige konklusjon når disse viktige spørsmålene er avklart, blant annet gjennom forhandlinger med andre partier.

Tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke betyr ikke at Norge automatisk sier ja til framtidige endringer som kan komme på energifeltet i framtiden. Likevel ønsker vi å sikre oss i den videre behandlingen at grunnprinsippene i energipolitikken som omtalt over skal ligge til grunn også i det framtidige samarbeidet mellom EU og Norge gjennom EØS.

Bakgrunn:

Norge er en stor energinasjon. Gjennom EØS-avtalen har Norge vært en integrert del av EUs energipolitikk i over 20 år, og vårt energimarked er en del av et fellesnordisk marked. Vi sluttet oss til første energimarkedspakke i 1996 og den andre i 2003. Den tredje pakken viderefører mange av de samme prinsippene som de foregående, men etablerer også et samarbeidsorgan mellom landenes reguleringsmyndigheter (ACER). Dertil er det foreslått at det opprettes en uavhengig norsk reguleringsmyndighet for energi (RME) og et klageorgan for beslutninger tatt av denne. RME vil springe ut av NVE, men være et uavhengig organ.

Pakken dekker både gassmarkedet og kraftmarkedet. Økt samarbeid på disse feltene er en viktig del av Europas innsats for å oppfylle målene i Paris-avtalen gjennom å forsere overgangen fra fossil til fornybar energi.

Norsk gass til Europa: All norsk gasseksport går til Europa, og representerer inntekter for flere hundre milliarder kroner for staten. Norge er derfor svært avhengig av hvordan det europeiske gassmarkedet er organisert, og har all interesse av å sikre innflytelse på dette. Eksport av gass til Europa har også bidratt til redusert avhengighet av kull i andre land. Mange land ser på naturgass som en viktig «bro» i overgangen mellom de mest forurensende og CO2-intensive kildene og en helt fornybar framtid på lang sikt. Norsk gass har hjulpet Storbritannia bort fra kull.

Norden som foregangsregion: I flere tiår har vi drevet en omfattende utveksling av strøm med f.eks. Sverige og Finland, der vi har kunnet eksportere ved overskudd og importere i tider med mindre hjemlig produksjon. Dette har vært en god erfaring for oss i Norden, og dette er nå en inspirasjonskilde for Europa for øvrig. I Danmark har man erstattet kullkraft med dansk vindkraft. Uten muligheten for å kunne importere strøm fra Norge de dagene Danmark ikke får nok strøm fra vind, hadde ikke Danmark kunnet ta sjansen på en slik forsert avvikling av kull.

Fornybarsamfunnet krever internasjonalt samarbeid: Mange land i Europa ivrer for å gå over til fornybar kraft, noe som er ønskelig i et klimaperspektiv. Mens fossile kilder som kullkraft er regulerbare og kan skrus opp eller ned etter behov, er ikke fornybar energi regulerbar. Vindkraft produseres når det blåser, solenergi får man når solen skinner, osv. Da oppstår en ny utfordring: mens det enkelte land tidligere kunne produsere sin egen kraft (f.eks. ved å bygge et kullkraftverk akkurat der man trengte kraften), trenger man nå et bedre samspill mellom ulike ikke-regulerbare kilder slik at man vil ha den kraften man trenger der man trenger den og når man trenger den. Ofte krever dette imidlertid et tettere og mer forpliktende samarbeid over landegrensene, da energikilden og forbrukeren ikke i alle tilfeller befinner seg i samme land. Fornybarsamfunnet krever med andre ord tettere internasjonalt samarbeid.

At Europa lykkes med å øke fornybarandelen i sin energibruk og å fase ut forurensende energikilder som kull, er avgjørende for å klare å nå målene vi satte oss gjennom Paris-avtalen.