European parliamentary week in Bruxelles

Jeg har 2 dager denne uken vært Stortingets finanskomite sin utsending til Europaparlamentets (EP) møte med medlemsstatenes nasjonale parlamenter. Norge er som kjent ikke medlem av EU, men Stortinget ba om en observatørplass på møtet, og det fikk vi.

Saker som diskuteres i de ulike foraene i EU får som regel konsekvenser også for Norge, så det er viktig å følge med og ta eventuelle initiativ. Tema var blant annet samarbeid mellom EP og de nasjonale parlamenter, og arbeidsplanen for det europeiske semester 2016, der både EPs president Martin Schulz, kommisjonspresident Juncker og Rådspresident Donald Tusk innledet. Felles budsjett-, finans- og skattepolitikk var også tema. Her ble spesielt oppfølging av OECD sitt initiativ drøftet, om felles skatteregler for å unngå at multinasjonale selskaper skal kunne uthule skattegrunnlaget og drive med overskuddsflytting mellom landene for å slippe skatteregningen. Dette er veldig viktig for å opprettholde fellesskapets skattevilje og skatteinntekter.

I tillegg var også oppfølging av bankunionen på dagsorden. Det som imidlertid skapte mest diskusjon var et forslag som er fremmet om et felles finansråd og en felles finansminister for eurolandene, og hvilke konsekvenser dette vil få. Forslaget er uttrykk for et sterkt ønske om å fullføre den økonomiske og monetære union med felles institusjoner på finansområdet for eurolandene. Et sentralt spørsmål var hvor inntektene skal komme fra dersom man skal ha felles finanspolitikk. Hellas, Portugal og andre land med mye gjeld understreket i debatten at skulle man gjøre dette, måtte man også ta felles ansvar for euro-landenes inntekter - og gjeld.

 Spenningen og dra-kampen mellom Europaparlamentet og de nasjonale parlamenter om overnasjonale institusjoner eller ikke, og hvor avgjørelser skal tas – i Europaparlamentet eller de nasjonale parlamentet, kom veldig tydelig fram i diskusjonene. Ikke ulik vår egen debatt om lokaldemokrati vs sentralisering, og hvor oppgaver og beslutninger i ulike saker skal ligge. Det var en tydelig tilbakemelding fra kommisjonens og EPs representanter om at euro-landene selv måtte bestemme utviklingen av felles finansinstitusjoner videre, og at landene i EU som ikke er med i euro-samarbeidet ikke skulle få bremse denne. Vi ser kanskje her en ytterligere utvikling i retning av flere ulike tilknytningsformer til samarbeidet i Europa og EU, også med tanke på forslaget til ny avtale for Storbritannia. Det gjenstår å se hva de til slutt blir enige om. Samarbeidet er under utvikling som det alltid har vært. Det gjelder også Brexit, som utfordrer nettopp dette.

Vennlig hilsen

Irene Johansen

Stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet