En politisk branntomt

Presentasjonen av budsjettendringene vi ble vitne til tirsdag kveld minnet mer om en skilsmisse enn en gjenforening.  Og som ved noen skilsmisser, synes det like viktig å plage den andre parten, som å finne fram til løsninger de kunne stå sammen om.

Det var ikke mye smil å se under presentasjonen. Ingen stemning a la den KrFs Jon Lilletun ga uttrykk for i 2003, at et «godt budsjett var blitt bedre». Men den gang var det altså Arbeiderpartiet de laget budsjettavtale med. Det var åpenbart lettere for sentrumspartiene. Dette bildet ble jo også bekreftet i politisk kvarter dagen etter da Siv Jensen sa at FrP var grundig ferdig med å samarbeide med Kristelig Folkeparti.

Statsministerens store politiske prosjekt, å samle de fire partiene på høyre side til en styringsdyktig regjering, ble ganske grundig smadret tirsdag kveld. Det måtte altså en pandemi til for at ikke også denne borgerlige regjeringsperioden skulle endre med regjeringen fall, slik vi så på 60, 80 og 90-tallet.  Men regjeringsgrunnlaget løste seg opp denne tirsdagskvelden.

Hvis noen lenger husker tilbake til høsten 2013, da ble de fire partiene enige om en målsetting om å gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig.  Resultatet er blitt det stikk motsatte. År for år er norsk økonomi blir mer og mer avhengig av oljeinntektene.  Mer penger fra oljefondet er brukt til å smøre ethvert forlik med partiene som har stått utenfor regjeringen.            

Også denne gang ble oljefondet løsningen. Ikke bare til nødvendige tiltak for å hjelpe norske bedrifter og næringer gjennom korona-pandemien, men også for å fylle inntektshullene skattekuttene – og nå – avgiftskuttene danner i statsbudsjettets inntektsside.

Det kanskje alvorligste som står igjen etter denne regjeringen er at den år for år har redusert statens inntekter, uten å greie å få folk i jobb, øke statens inntekter eller redusere dens utgifter.           

De målrettede skattekuttene for landets rikeste, har ikke blitt en investering for flere arbeidsplasser i privat sektor. Sammen med en ganske heftig økning i mange avgifter, har det vært en målrettet politikk for økende forskjeller i samfunnet. 

Det er nesten noe bibelsk over dette, president, i Matteusevangeliet er det beskrevet: «for den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Mange svake grupper har opplevd å bli fratatt støtte de hadde behov.           

Det betegnende med budsjettenigheten denne gang er at det overhode ikke retter seg mot de sentrale utfordringene vi står foran, de 200.000 ledige som vi må tilbake i jobb. Utviklingen av velferdstjenestene, ikke mer til kommunene eller fylkene. Lite, om noe som vil bidra til å kutte klimautslippene, for det ser jo ikke FrP som viktig.            

Så det som vil stå igjen som arven etter denne regjeringen etter disse årene, president, er økende forskjeller mellom folk, tapte muligheter for å ta tak i de store utfordringene vi har i vente.  

En politisk branntomt – og en regionreform ingen forstår meningen med.

Svein Roald HansenStortingsrepresentant for Arbeiderpartiet