Budsjettkaos og forlik

Det er fristende å harselere med dette utsagnet, som en dom over Høyres regjeringsprosjekt, men jeg skal la det ligge. De budsjettforhandlingene som har utspilt seg hvert år, ikke minst i år, er for alvorlige til det. Og resultatene av dem, viser med all mulig tydelighet at mindretallsregjeringer som opptrer på denne måten, gir en uforutsigbarhet og usikkerhet for næringsliv og folk flest som landet ikke er tjent med. Enkelte sier at det nå er åpenhet i forhandlinger om budsjett på Stortinget, i motsetning til under forrige regjering, og framhever det som noe positivt. Det er ikke det vi opplever. Vi opplever at forhandlingene er bak lukka dører mellom 4 partier, i Stortinget eller andre steder, slik det også var i flertallsregjeringen. Forskjellen er usikkerhet og uforutsigbarhet og uro om regjeringskrise. Man kan spørre seg om tilliten til det politiske systemet vårt opprettholdes gjennom dette?

Budsjettforlikene har hvert år inneholdt overraskende prioriteringer og overraskende inndekninger. Inndekninger som ikke har vært utredet før de ble vedtatt, som følge av tidsnød og den måten mindretallsregjeringen gjennomfører budsjettforhandlingene på. Inndekninger som i ettertid har vist seg å ha negative konsekvenser for næringsliv og innbyggere. Jeg tenker da på inndekninger som for eksempel flyseteavgiften i årets budsjett, som ikke var konsekvens-utredet og som har medført lukking av Rygge flyplass og tap av flere hundre arbeidsplasser.

 I årets budsjettforlik er overraskelsene blant annet kutt i sykehusene på 427 mill. Det er få reelle omprioriteringer for å sitere Venstres representant Terje Breivik. Isteden har partene blitt enige om høyere utbytter, enkelte endringer i avgiftene, stor bruk av ymseposten og reduserte anslag på antall flyktninger, som inndekning av en lang liste med små og store saker som partiene prioriterer. Bilpakken og det grønne skifte sies å ha vært vanskeligst og viktigst, og det er gledelig å se at budsjettforliket et stykke på vei følger Arbeiderpartiet på bevilgninger til kollektiv og jernbane, og ambisjonen om å få til et omfattende teknologiskifte i transportsektoren, blant annet gjennom et Co2-fond.

I en krevende tid (som Siv Jensen har understreket at det er nå), skulle vi tro at regjeringen prioriterte strammere i budsjettet, istedenfor å øke statens langsiktige utgifter med litt mer til små og store saker. Isteden betaler de seg ut av problemene med det havarerte budsjettforliket i forrige uke. Dette er ikke bærekraftig! Det er ikke et budsjett for omstilling, men for økt oljepengebruk.

– «Vi har lenge kunnet skjule problemene i økonomien bak oljepengebruken, men dette går ikke i lengden», sier Sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank1 Gruppen i DN søndag. I 2014 var statens oljeinntekter 312 milliarder kroner. I 2016 trodde regjeringen at de skulle bli 204 milliarder kroner. De blir på 121 milliarder, altså mer enn 82 milliarder kroner mindre enn Siv Jensen trodde for et år siden. Statens oljeinntekter faller dramatisk. Oljepengebruken kan ikke øke slik den har gjort under Solberg-regjeringen. Da tappes fondet. Neste års budsjett fortsetter festen. Det blir neste regjering som må rydde opp.

Irene Johansenstortingsrepresentant