Bedre avtale med EU?

Hvordan bedre? Det sies det intet om. Håpet er åpenbart å etablere en slags sannhet om at en annen avtale enn den vi har er «bedre».

Har den solide utredningen på 999 sider om EØS-avtalen fra 2012, «Utenfor og innenfor», allerede gått i glemmeboka? Den slo entydig fast at EØS-avtalen har tjent oss godt. Den har vært dynamisk, slik EU-samarbeidet har vært. Den har vært grunnlag for en rekke ny samarbeidsavtaler slik at Norge har fått ta del i den europeiske integrasjonen på alle de områder vi har ønsket.

Det særegne ved avtalen er at den sikret norsk næringsliv full tilgang til vårt viktigste eksportmarked. Bedriftene konkurrerer på samme vilkår som europeiske konkurrenter. Ingen frihandelsavtale kan sikre slike rammevilkår for vårt næringsliv. Samtidig er landbruk og fiskeri utenfor, der vi har særegne interesser som vi da kan pleie.

Like viktig er det at avtalen gir norske borgere muligheter og rettigheter i det europeiske fellesskapet. Det er om lag 160.000 nordmenn som bor i EU-land. Norske ungdommer som ser hele Europa som et mulighetenes arbeidsmarked. Unge som deltar i europeiske utdanningsprogrammer og studier. Norske pensjonister som velger å leve hele eller deler av året i varmere klima, Spania, Frankrike, Italia. Alle som velger å bruke disse mulighetene, kan studere, arbeide og leve i våre europeiske naboland med den trygghet som ligger i å bli behandlet som landets egne innbyggere, for eksempel om man skulle bli syk.

Disse rettighetene er det ingen frihandelsavtale som kan ivareta. Det er trolig bakgrunnen for av 75 % av britene mellom 18 og 24 år stemte for å bli værende i samarbeidet. Blant velgere helt opp i 40-ene, var det solid flertall for «remain».

Når EU sørger for at det blir like rimelig å ringe hjem fra europeiske land som i eget land, omfatter det også oss, takket være EØS-avtalen. Ingen av innbyggerne i de 50 landene EU har handelsavtale med, får godt av dette.

Arbeidsinnvandringen var et tema i den britiske debatten. I Norge har vi levd med et felles nordisk arbeidsmarked siden 1950-årene og et europeisk fra 1992. Norsk landbruk har i tiår hatt gleden av polske jordbærplukkere. Etter utvidelsen østover i 2004, kom det også snekkere, murere, sykepleiere. En arbeidsinnvandring som bidro til veksten i norsk økonomi i en periode hvor det ble skapte 350.000 flere arbeidsplasser.

Ja, mulighetene for arbeidsinnvandring gir utfordringer med press på norsk lønnsnivå og sosial dumping. Men vi har evnet å håndtere dette gjennom godt samarbeid med partene i arbeidslivet og aktiv politisk innsats. Intet internasjonalt samarbeid er uten utfordringer.

Men alle som er opptatt av et anstendig arbeidsliv og en sosial dimensjon, kan jo ikke ønske å forhandle en avtale med EU sammen med britene. De som vant fram der, vil jo ut av EU-samarbeidet fordi de vil ha mindre sosial dimensjon og svakere arbeidstakerrettigheter. De vil ha mer marked og mindre politisk styring. Er det disse politiske kreftene Sp og SV vil forhandle en «bedre avtale» sammen med?

Det store minuset med EØS-avtalen er selvsagt at den ikke gir oss tilgang til den politiske delen av samarbeidet. Vi har ingen representanter i Europaparlamentet, ingen norsk kommisjonær og norske statsråder er ikke ved bordet når «rådet» tar sine beslutninger. Men det er det bare medlemskap som kan gi.

Det interessante spørsmål til de som nå mener å se muligheten til en «bedre avtale», er på hvilke områder skal den være bedre enn den vi har. Hvordan skal den gi bedre muligheter for norsk næringsliv eller for nordmenn flest?

Av Svein Roald Hansen,

stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

Leder av EFTAS-parlamentarikerkomiteen