Arbeiderpartiet – ansvar og trygg styring i en komplisert tid

av: Lars Pedersen Due, fylkestingsrepresentant fra Østfold Arbeiderparti

Som pedagog av yrke opplever jeg det som en svært krevende pedagogisk øvelse å kunne forklare mennesker fra alle samfunnslag på en god måte hvorfor jeg mener at Norge – med verdens tjukkeste lommebok – ikke bare kan løse alle problemer med å bruke mer penger. I tider der det er lett å få øye på alle de gode formålene vi ønsker å løse er det mer krevende å få øye på de områdene som det kanskje kan og må kuttes i – eller områder som må forventes å bidra mer i fellesskapet.

Tankene rundt denne problemstillingen og selve oppskriftshefte av fordelingen av goder i Norge blir på makronivå presentert som statsbudsjettet.

Men la gå – jeg velger å gjøre et forsøk på en forklaring.

For meg er den største utfordringen for samfunnet spesielt barnefamilier, unge i etableringsfasen og de av oss med høye boliglån- en stigende rente og en ustabil rente.

En stigende og vedvarende høy rente gjør det ikke bare vanskelig å skaffe og beholde egen bolig – det har også en «omfordelende» effekt som virker urettferdig. De som har minst – som har lån – må betale betydelig mer for sine lån – mens de med store formuer kan tjene på høyere rente. Dette er en forenklet modell – men kan like fullt forklare en del av hvorfor høye renter ikke er bra for samfunnet.

Trioen Kirkvaag, Lystad og Mjøen (KLM) hadde en gang en sketsj knyttet til figuren Hood Robin som hadde som oppgave å ta fra de fattige å gi til de rike. I Norge har de fleste en innebygd følelse av rettferdighet som gjør at vi ler godt og humrende av figuren – «man tar jo ikke fra de fattige og gir til de rike!».

Forenklet kan man si at høye renter har nettopp denne uheldige effekten, og det er åpenbart meget uheldig for samfunnet og enkeltindivider/familier om dette fortsetter. Selv liker jeg den klassiske Robin Hood bedre, og jeg har en følelse av at jeg ikke er alene om det.

Lars Pedersen Due

Lars Pedersen Due

Høye renter har som makroøkonomisk formål å forsøke å trekke inn kjøpekraft – dessverre rammer dette ofte de som har minst fra før.

Så hvorfor ønsker Norges Bank å inndra kjøpekraft? Er ikke det svært uheldig for alle? Åpenbart. Det er ingen nasjonal bank i verden som ønsker dette ei heller styrende myndigheter. Kjøpekraft holder hjulene i gang og skaper etterspørsel og aktivitet. MEN – en kjøpekraft som overgår tilgangen av varer og tjenester vil sette i gang en negativ spiral av prisstigning, lønnsstigning og inflasjon.

Finnes det bare tre Stratos melkesjokolade å kjøpe og alle som har lyst på Stratos er villige til å betale mye så vil prisen på sjokoladen øke kraftig. Men man blir ikke mer tilfredsstilt av å spise den ene Stratosen – bare litt blakkere. Neste person vil også må regne med å betale mer for Stratosen inntil betalingsvilligheten/summen av penger den enkelte har synker. Sagt på en annen måte, pengene ikke lenger holder for å dekke våre ønsker – de blir mindre verdt – vi vil kreve mer i lønn for fortsatt å kunne kjøpe vår Stratos – noe som kan føre til økt evne til å kjøpe sjokoladen/ bortsett fra at alle andre også får økt lønn. Dette øker igjen prisen på Stratosen. Og slik fortsetter runddansen.

Forenklet, vi har i 2022 havnet i en situasjon der vi har mer penger enn det markedet klarer å levere varer og tjenester for. I fagøkonomenes termer – vi har ingen ledig kapasitet i produksjonen og har tilnærmet full sysselsetning Prisen stiger.

I denne situasjonen er Arbeiderpartiets løsning og kutte noe i offentlige investeringer – redusere pengene staten tilfører økonomien – og øke skattene for de som tjener ekstraordinært på situasjonen som krigen i Ukraina og den generelle energisituasjonen gir oss. At strømselskaper – de fleste offentlige eide – må forvente å dele sine ekstreme overskudd er for meg helt riktig. Det andre store grepet – der storbrukere av fellesressursene som ligger i havet – må betale for denne bruken via en grunnrente skatt er for meg åpenbart rettferdig.

Som politiker er det lite som smerter mer enn å si nei til gode formål – men som forsøkt forklart over - noen ganger er de beste formålene litt krevende å få øye på. Lav og stabil rente er for meg den viktigste faktoren for en trygghet for arbeid, egen bolig og en god og rettferdig fordeling i Norge.

Stabil og lav rente krever stabil styring med evne til å ta vanskelig å krevende valg – å kunne si nei er også politikk. Noen ganger faktisk den beste politikken på lang sikt – jeg er glad for at Arbeiderpartiet også har dette fokuset på sin styring gjennom krevende tider.

«Arbeid for alle» er fortsatt jobb nummer 1 som kan skape økonomisk trygghet for alle.