1.mai – med stolthet og brennende engasjement

Det har ikke kommet av seg selv. 1. mai er jeg ekstra takknemlig for de som har gått foran – for de som organiserte seg. Krevde sin rett og nektet å gi seg. De har skapt muligheter for oss som kom etter. Man skal ikke langt tilbake i tid for at hverdagen og mulighetene var ganske annerledes.

La meg fortelle dere om min bestefar

I 1939 blir det født en gutt på et lite småbruk ved havet. Even er nummer fire i en søskenflokk på seks. I familien er det aldri for mye av noe, men de klarer seg. Havet gir dem mat på bordet hver dag, og den lille Even lærer seg tidlig å ro ut og hente dagens middag.

Even går syv år på grunnskolen, noen videre utdanning er aldri aktuelt.

Even var det man vil kalle en nevenyttig arbeidskar, fåmælt, litt rastløs og alltid klar for å ta på seg den blå arbeidsdressen for å jobbe. Om arbeidet kunne vente til i morgen, var uvesentlig. Det var jobben som gjaldt.

Som 17-åring flytter Even fra småbruket og inn til byen. Han får seg jobb, først på bryggeriet, senere på meieriet.

Bestefar-Even fortalte med stolthet om arbeidsdagene, kollegene og arbeidsoppgavene som måtte gjennomføres. Han og kollegene hadde et ansvar. Hvis de ikke gjorde jobben, hadde ikke folk melk på bordet.

Jobben var nøkkelen til alt: fremtiden, bolig, familieliv og trygghet.

Fra min bestefar ble født har det skjedd enorme endringer. Vi har fått lånekassen, slik at alle skal ha mulighet til å studere, vi har barnehager med makspris, vi har fått en arbeidsmiljølov som gir oss rettigheter på jobben, og en sykelønnsordning som gir oss trygghet ved sykdom. Lista er lang.

 Det som i dag fremstår som en selvfølge for oss, var noe helt annet for min bestefar og hans generasjon. 

Men vårt trygge Norge - med et sikkerhetsnett og små forskjeller - har ikke kommet av seg selv. Det er et resultat av arbeidere som organiserte seg. Fordi fagbevegelsen sto sammen og krevde sin rett. Fordi arbeidende kvinner og menn nektet å akseptere at livet bare skulle handle om å overleve – de ville ha en mulighet til å leve.

1.mai hedrer vi de som gikk foran, de som har skapt endringene vi nyter godt av i dag.

Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i historien om besteforeldre og foreldre som har klart seg med lite, men som har hatt pågangsmot, ansvarsfølelse og stolthet.

Fra dem til oss – og fra oss til våre barn - går det en rød tråd. En historie om mennesker som stilte opp, tok ansvar og var med på å bygge Norge, steg for steg.

De gjorde ikke dette alene, men i fellesskap, gjennom kloke valg og sterke fellesskapsløsninger for en bedre fremtid.

Derfor går jeg først i 1. mai toget med stolthet over det de bygde før oss – men og med et brennende engasjement for det vi fortsatt må bygge videre på.

For mye er fortsatt ugjort 

Når vi vender oss ut i verden, ser vi en sikkerhetspolitisk situasjon som er mer alvorlig enn noen gang siden andre verdenskrig.

Her hjemme er det unge som sliter med å komme inn på boligmarkedet. Ikke fordi de ikke jobber hardt nok, men fordi boligmarkedet har løpt fra dem.

Vi ser et arbeidsliv der tryggheten utfordres. Og vi ser unge som vil jobbe, men som ikke får sjansen. Ikke fordi de mangler vilje, men fordi for mange arbeidsgivere forventer ferdig kvalifisert arbeidskraft.

Arbeiderpartiet kjemper for at alle skal ha en fast jobb å gå til. En bolig de har råd til. Og et arbeidsliv der det er trygt å bli syk. 

Vi har fått til mye, men vi er ikke ferdige.

Et bedre samfunn bygges ikke av seg selv. Det bygges av oss – sammen.

Og det må forsvares – hver eneste dag.

Derfor går vi i tog. Derfor organiserer vi oss. Derfor kjemper vi videre.

For et arbeidsliv med trygghet. For et samfunn med små forskjeller. Og for at neste generasjon skal få flere muligheter – ikke færre.

Gratulerer med 1. mai!