Voldens tragiske språk

Så slo den til igjen, i Paris. Denne brutale volden som rammer tilfeldige mennesker så fullstendig meningsløst. Nok en gang viste byen som ble rammet at terroristene ikke vil lykkes i å spre en lammende frykt, skape kaos og splid. Blomsterhavene på åstedene og utenfor franske ambassader, som i Oslo, vitner om samme reaksjon som etter 22. juli 2011 hos oss: Den blinde volden og hatet ble møtt med et hav av blomster.

original_1478638209_2709205

«Ceep calm, carry on» ble britenes slagord under den andre verdenskrig. Dette må preges oss i dag også. Vi skal ta uroen folk nå føler på alvor. Men frykten må ikke få feste grepet. Vi må fortsette arbeidet med å stanse radikaliseringen i miljøer hvor unge ikke opplever seg som en del av vårt samfunn. Vi må fortsette kampen mot ekstremistene og ekstremisme i alle former og forkledninger.

Her hjemme spiller terroranslaget inn i situasjonen med en uvanlig stor tilstrømming av flyktninger. Mange kommer fra konflikten i Syria. Mennesker som har levd i og med en brutal borgerkrig i 4-5 år. Mange som flyktninger i et naboland gjennom flere år. Når håpet om fred og mulighetene for å vende hjem svinner, legger de ut på en ny flukt og ender her, hos oss.

Men som vi ser særlig over grensa til Russland i nord, mange henger seg på uten å ha behov for beskyttelse, men med håp om et bedre liv i Norge. Skal vi verne om asylinstituttet, må vi skille mellom dem som er forfulgt på livet og dem som forfølger drømmen om et bedre liv. Derfor vedtok Stortinget denne uka innstramninger i utlendingsloven som skal gjøre det lettere å gjøre den jobben raskere. Rask retur av dem som likevel ikke kan få bli, er viktig.

Vi må likevel forberede oss på at langt flere av dem som kommer må få bli, enn i tidligere år. Da er god integrering viktig. Trygghet for at de som skal bli, har behov for beskyttelse, er viktig for god integrering. Vi tar lettere i mot dem vi opplever trenger oss med vennlighet, enn noen vi mistenker har lurt oss.

Integrering må skje på mange plan og områder. Språkopplæringen må starte tidligere, helt allerede i asylmottaket. Mange har gode yrkeskvalifikasjoner. De må få muligheten til å jobbe, slik de gjerne ønsker. Andre trenger utdannelse og kvalifisering. Kommunene må få økonomisk hjelp til å bosette. Ingen er tjent med at titusenvis av mennesker som skal bli i Norge må sitte i mottak med framtida på vent. Selv om de kanskje skal hjem igjen, om krigen tar slutt innen rimelig tid.

De siste par ukene har det kommer om lag 2500 hver uke. De blir mange titusener det kommende året, om det fortsetter. Da skal vi ikke glemme at i årene etter 2005 kom det godt over 100.000 fra Polen og de baltiske landene for å arbeide her hos oss. Det er flere titalls tusen svenske ungdommer på jobb i restauranter, hoteller og kaffebarer.

Nær 15 prosent av den norske befolkning er født i et annet land eller har foreldre som er det. De er våre arbeidskolleger, våre naboer, venner i idrettsforeningen eller menigheten. Nå vil vi få flere. Men det er slik vi må tenke på dem. Være med å gi dem fotfeste og tilhørighet i et nytt, fremmed land.

Vi må ikke la voldens tragiske språk ødelegge hverdagen, verken for oss eller for dem.

Svein Roald Hansen

Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet