Nå må vi våkne.

Ord som ofte blir nevnt i den offentlige debatten. Stadig opplever flere engasjerte mennesker, politikere eller ei, å bli nettopp hetset eller truet når de ytrer seg. 

Det skrives mye om dette, det snakkes mye om dette og det debatteres også mye. Det er viktig. Vi må ta dette økende problemet på alvor. Hvis ikke kan det koste oss mange engasjerte stemmer i samfunnsdebatten. Det kan føre til at enkelte ikke tørr å ytre seg, til å mene noe – til å bruke ytringsfriheten sin. 

Ytringsfriheten settes høyt i Norge. Det er jeg glad for. Vi er et demokratisk land, hvor folk kan mene og si det de vil. Vi trenger et mangfold av stemmer og meninger. 

Men jeg mener også at ytringsfriheten har sin grense. Min ytringsfrihet stopper der den begrenser din frihet til å ytre deg. Hvis mine meninger og mine utsagn gjør at andre ikke tørr å ytre seg eller ikke føler de mister sin frihet til å si hva de mener – være den de er. Da stopper min ytringsfrihet der. 

Stadig vekk ser man kommentarfelt renne over av hatefulle kommentarer. Mot homofile, mot mørkhudete, mot funksjonshemmede, mot kvinner. 

Det er ikke noe vi kan skyve under teppet eller ignorere. Da blir det bare verre. 

Min gode kamerat og partikollega, Mohamed, skrev nylig et leserbrev til Fredriksstad Blad om nettopp dette. Hetsen han opplever hver eneste gang han ytrer seg i den offentlige debatten. Hver eneste gang. 

Ikke bare er han mørkhudet og muslim. Han er jo også ung og medlem i Arbeiderpartiet! Det er jo som å gi nettrollene en julegave. 

Vi lever i 2019. Ungdomspolitikere og andre engasjerte mennesker har blitt vant til å leve med hets og rasisme. Det er ikke noe som sjokkerer dem lengre. Hva har skjedd med landet vårt? 

Nå må vi gjøre noe. Det er bra at dette løftes i media. Men vi som enkeltmennesker må også ta grep. Stå opp for Mohamed og alle de andre. Enten det blir en diskusjon rundt middagsbordet, i vennegjengen, på skolen eller på arbeidsplassen din. Ikke la hatet leve videre uten å si imot. Støtt opp i kommentarfeltet. 

Det kan virke maktesløst innimellom. Det har jeg selv følt på. Men det er alltid bedre å gjøre noe enn å ikke gjøre noen ting. Vi må aldri slutte å støtte hverandre og heie på hverandre. For gjør vi det – da har vi tapt. Da har vi latt hatet vinne. 

Maria D. Imrikleder i AUF Østfold